Det er ingen hemmelighet at deprimerte mennesker er krevende for de rundt dem. De tapper sine kjære for krefter, fordi det koster mye å holde både seg selv og den som har det vondt oppe. Men når man er glad i noen, så stiller man selvfølgelig opp for dem selv når de er deprimerte og suger ut alt man har av energi. Det er ikke for alltid, det er klart man trår til når en venn eller et familiemedlem trenger en!
Jeg stiller også gjerne opp om noen trenger det. Ikke fordi jeg håper de skal gjengjelde tjenesten en dag, men fordi det føles bra å gjøre noe positivt for noen. Det føles sikkert sånn for alle mennesker, men jeg tror jeg kjenner ekstra mye på behovet for å bidra fordi jeg er ufør. Da er man som kjent en kvise på samfunnets rumpe, og ubrukelig uansett hvordan man ser det.
Men når bordet snur, natten blir mørkere enn svart, og det er jeg som har behov for støtte, så trekker jeg meg heller unna dem som kanskje kunne ha stilt opp. Jeg er så redd for å være en av dem som drar alle andre ned, der jeg kommer med den tunge, mørke skyen tredd nedover ørene. For i mitt tilfelle så letter aldri skyen. Den vil alltid være der. Jeg kan lære å leve med den, lære å håndtere den, men jeg blir ikke kvitt den.
Og det kjenner jeg også veldig på, dette med å så gjerne ville være flink. Det «riktige» i en slik situasjon ville vært å la andre stille opp og støtte så godt de kan, lire av seg floskler og føle at de gjør noe positivt for meg. Men jeg føler at det nesten er som å lyve, når jeg vet at det ikke hjelper. Hvorfor skal jeg la dem tappe seg for krefter og brenne opp energien uten grunn?
Så jeg svarer «Å, du vet, det går opp og ned. Ja, sånn er det jo for alle.» 😐 når noen spør, i stedet for det ærlige «Det går så jævlig dritt nå, det er som å trekke pusten under vann, jeg ser ingen lyspunkter, å ta på sokkene om morgenen føles like umulig som å klatre opp Mount Everest uten ben og armer, og jeg føler meg overkvalifisert til en Nobelpris i awesomeness bare for å velge å eksistere i dag. Fatter du hvor inni helvete slitsomt det er å være meg akkurat nå!? 😥 😥 😥 Kan du stryke meg over håret, lage kakao og bake rundstykker, og bare være her og passe på meg til verden blir snill igjen?».
Gud forby at andre får være der for meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe dem til?
DIEversity 
Prøver du å bli rik av bloggen? Srkiver du kommentarer selv?
LikerLiker
Eh. Jeg betalte i underkant av 400 kroner (for et år) for å fjerne den google-reklamen som viser produkter du har søkt opp tidligere, fordi jeg ikke kan fordra den, og fordi jeg ikke ønsker at folk som leser bloggen skal forbinde meg med noe irriterende. Om det hadde vært en måte å «tjene» 400 kroner i året på bloggen, så hadde det vært fint. Men jeg har ikke noe ønske om å bli rik av dette. Jeg tror det i så fall ville vært mer effektivt om jeg startet en blogg med lettkledde bilder av meg selv, og tok betalt for at folk skulle få se dem. (Æsj. Nei takk.)
Jeg legger merke til at du har tre ulike gravatars selv om du bruker samme «navn». Jeg aner ikke hvordan du får det til, for alle mine kommentarer viser det samme bildet og navnet, og det er åpenbart at det er meg. Vet ikke helt hvor du vil med dette?
LikerLiker
Kult at du fjerna reklamen fra google. De fleste bloggerne går andre veien og skriver egne reklameinnlegg. Jeg trodde først du skulle selge noe siden innlegget var sponset på FB, men det ser ut som en privat blogg. Det er det, ikke sant? Kan jeg spørre hvorfor du ikke blogger hos blogg.no? Du kunne sikkert fått flere lesere der.
LikerLiker
Dette er en 100% privat blogg, jeg selger ingenting, får ingenting gratis i livet, har ingen baktanker eller onde hensikter. Æresord. 😀
Jeg kjenner ikke til betingelsene hos blogg.no, men det var viktig for meg å ha full kontroll på mitt eget innhold, at det jeg skriver ikke skulle bli brukt som åte for å lure folk til å besøke andre sider, at all reklamen kunne fjernes, at min alvorlige historie ikke skulle forsvinne i mengden av løsvipper, fillers, spray tan og spons – Ja, jeg har fordommer! – , at det var enkelt, praktisk, oversiktlig og brukervennlig å opprette og drive bloggen, og at det var flere alternativer rundt dette med kommentarer. Slik det er nå holder det å bruke en epostadresse, men jeg har mulighet til å slå av kommentarer helt, eller velge at folk må ha en konto hos WordPress for å skrive. Jeg har ikke all verdens med teknisk innsikt, så WordPress var midt i blinken for meg. Nå høres det kanskje ut som jeg er betalt for å skryte av dem, men jeg har som nevnt betalt dem. 😉
LikerLiker