De ulike delene

Delene ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv; en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. (Les mer om dette, og at ALLE har deler her eller i ordlisten.)

Hos psykologen kaller vi dem deler, andre kaller dem (del)personligheter. Selv foretrekker jeg å kalle dem delpersoner. Jeg kommer nok til å bruke begrepene om hverandre, men det er altså det samme. De delene er like mye meg som den voksne jeg som omverdenen møter, men når den voksne i meg trenger en pause av ulike grunner, kan en av dem ta over.

Det ser man sannsynligvis ikke på meg, men jeg kan være i min egen verden og ikke få med meg at noen snakker til meg eller hilser. Det er ikke for å være blærete, det er bare en av de yngre delene som er opptatt av andre ting enn den voksne er.

Forskjellen på dette og Schizofreni, for eksempel, er at med sistnevnte har man ulike personligheter uavhengig av hverandre, mens med dissosiativ lidelse er alle delene meg, de klarer bare ikke være til stede samtidig. Det vi jobber med i terapi er å integrere alle delene, slik at jeg skal føle meg (og bli) hel.

broken glass
Fragmenter. Foto: pxhere.com

Jeg har forsøkt å beskrive det litt tidligere hvordan alle delene er, men jeg kan oppsummere kjapt: Én del er veldig sint, en annen er livredd, en er nokså lystig og innmari nysgjerrig på alt, en er destruktiv, en kjefter på de andre og er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. En del er veldig sosial, en er bitteliten, en trenger masse trøst.

Det oppleves nesten som det er en indre «kamp» mellom delene om å få komme frem, siden de har ulike tanker, følelser og behov. Det med kamp er veldig vanskelig å beskrive nærmere, men det skjer jo fordi disse delene ikke er integrert i meg, fordi jeg måtte dissosiere for å overleve.

Som jeg nevnte i innlegget jeg linket til øverst her, så kan det være noen av disse «møtes», altså at personlighetstrekket tilhører samme delperson. Akkurat nå er det fortsatt mange løse tråder, men jeg har en flink og trygg psykolog som geleider meg gjennom alt. Jeg tror vi kommer til å lande alt dette på en god måte. Hvem vet, kanskje oppdager vi flere også?

Dette med ulike deler er så vidt jeg har forstått en del av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), mens jeg står oppført med diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. På en skala er den like før DID, som er den alvorligste av de dissosiative diagnosene. Jeg har fått forklart hvorfor det ikke er riktig å endre diagnosen på nåværende tidspunkt, men jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Sånn er det når andre deler tar over midt i i timen. 😳

Kanskje det «folksomme» kaoset inni meg er grunnen til at jeg trenger å ha det enkelt og oversiktlig rundt meg, sånn i det virkelige liv? Det var en som foreslo at jeg burde tenke på delene som minions, for å gjøre det litt morsommere å være meg. 😀 Det hørtes ut som en god idé i ca fem minutter, og så ble jeg veldig sliten av å se for meg de små delene sprette rundt og ødelegge alt rundt seg. Men tanken var god, haha!

 

dandelion hand
Pieces of me. Foto: pxhere.com

 

Det er viktig å ta vare på de små delene, sa psykologen. De har de behovene de har av en grunn, og nå er det opp til meg å gi dem det de ikke fikk da jeg var liten på ordentlig. Så selv om den voksne jeg ikke kjenner på et savn etter å se tegnefilmer hele formiddagen eller å bli holdt rundt, så er det viktig å «gi etter» og sørge for at den delpersonen får det.

Noen ganger kjenner jeg en voldsom konflikt inni meg, hvor jeg på én side føler og tenker at jeg er voksen og det er dermed en del ting som er forventet av meg, mens på en annen side har en av delene et «øredøvende» behov for å bli validert. Så da ender det med at jeg ser Tom & Jerry et par-tre timer i strekk en formiddag, i stedet for å støvsuge. Eller gir psykologen en klem når jeg kommer til timen, selv om den voksne jeg steiler og helst vil oppføre seg slik man gjør når man er voksen.

Jeg vet selvsagt at voksne kan klemme hverandre, men det er i min verden ikke naturlig å klemme taushetsplikt-mennesker, som psykolog, fastlege og NAV-ansatte. 😛

Jeg regner med det er mye som fremdeles er uklart. Og akkurat som det for meg er nærmest umulig å forstille seg hvordan det er å ikke være fragmentert, så er det sikkert like vanskelig for «vanlige» mennesker å sette seg inn i hvordan det er å være meg. Bare spør om dere lurer på noe, så skal jeg forsøke å oppklare.

4 kommentarer om “De ulike delene

  1. Sønnen min opplevde overgrep fra et familiemedlem i 2017 og 2018. Hele familien har fått hjelp av psykolog i ettertid, og jeg opplever at det hjelper oss alle, men særlig barna. Familiemedlemmet som gjorde dette mot ham har selvfølgelig ikke vært i nærheten av noen av oss siden vi fikk vite om det. Vi har hatt et normalt familieliv med oppturer og nedturer i alle år, så dette slo ned som en bombe i vår familie. Prøver å støtte sønnen så godt vi kan, og han klarer seg etter forholdene bra nå. Kan han få delpersoner?

    Liker

    1. Vondt å høre at sønnen din opplevde det, men veldig bra at dere har fått god hjelp!

      Jeg vil påpeke at jeg ikke er fagperson, og kun svarer ut fra egen erfaring. Du bør spørre psykologen om du vil ha fasiten. Min første tanke var «Nei, han kommer ikke til å få delpersoner», men igjen, det kan jeg strengt tatt ikke vite. Slik jeg har forstått det er min diagnose en konsekvens av mine første leveår; det var foreldrene mine som stod bak overgrepene og volden, det pågikk kontinuerlig over mange år, og jeg hadde ingen til å trøste meg.

      Du skriver «et normalt familieliv», og da tenker jeg at dere er trygge foreldre som trøstet barna når de gråt, ikke avviste dem om de søkte kontakt, at de ikke ble slått eller truet. Jeg tenker og at om man har et trygt utgangspunkt, og det ikke er noen under samme tak som står bak overgrepene, så vil man håndtere det på en helt annen måte enn jeg har gjort. Når man er omgitt av trygghet i hverdagen og får hjelp og støtte relativt kjapt, tror jeg ikke man utvikler en dissosiativ lidelse. Han kan selvfølgelig få konsentrasjonsvansker, gråte «ut av det blå», dissosiere, utagere eller isolere seg m.m., men det er helt normale reaksjoner. Og det er viktig at han opplever at dere tåler ham når han har det vanskelig, så han ikke slutter å uttrykke hvordan han har det. Lykke til. ❤

      Liker

      1. Det var betryggende lesning. Ikke vondt ment, men det virker fælt å være så delt opp. Jeg vil ikke være for spesifikk så jeg nøyer meg med å si at sønnen min er i aldersgruppen 10-14. Den jævlige perioden i livet hans varte noen uker og utgjør ikke en stor del av oppveksten som du skjønner.

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s