Januar 2018

Slik så januar ut for min del:

31 dager med dissosiasjon
31 dager med flashbacks
24 dager hvor jeg klarte å dusje og vaske håret
21 dager hvor jeg fikk meg litt søvn
19 dager med spilling på mobilen
14 dager med minst én form for husarbeid (oppvask, klesvask, rydding, etc)
11 dager hvor jeg gikk ut på tur, hvorav åtte av dem to ganger på samme dag
9 dager jeg ikke klarte / husket / rakk å spise
8 dager med tran og vitaminer
7 dager sengeliggende, kun toalettbesøk
5 dager med time hos psykologen
4 dager hvor jeg fikk i meg medisinene til rett tidspunkt
4 dager hvor jeg ikke fikk i meg væske
3 dager med trening
3 dager hvor jeg skrev blogginnlegg (ca en time totalt pr dag)
2 dager med Netflix-binge
og 1 kinobesøk med tilhørende smågodt.

 

Dette er ikke mye å skryte av. I sommerhalvåret er det lettere å komme seg ut på tur, for da er det mindre smerter i kroppen. De dagene jeg vet jeg ikke skal ut gidder jeg ikke sminke meg heller, selv om jeg vet jeg føler meg bedre når jeg gjør det. Ond sirkel, det der.

 

stairs
Hjernen min i disse dager. Foto: pxhere.com

Enkelte dager dissosierer jeg så så hyppig eller lenge at det føles som den dagen falt helt ut av kalenderen. Da får jeg naturligvis ikke i meg mat, drikke og medisiner slik jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner det i kroppen om jeg ikke har tatt medisinene den dagen, det minner litt om å være bakfull, og er med andre ord noe jeg ikke ønsker å oppleve.

Flaks for meg at jeg ikke har en fasade å opprettholde i sosiale medier. 😉 Apropos SOME, jeg har en Facebookkonto knyttet til noen spill jeg bruker for å distrahere meg selv. Enkelte spill gjør det nødvendig å legge til «venner» for å komme noen vei. Kontoen benyttes utelukkende til det. Jeg føler ikke et behov for å konstant sammenligne min verden med fasaden til mine bekjente. Det er totalt uinteressant for meg å se andres selfies, middager, unger og ferieturer. Ved å holde meg unna har jeg sluppet å trykke like på ting jeg ikke liker for å fôre andres ego.

Jeg vet min tilværelse er deprimerende for andre, og tro meg, det føles ikke som noen piknik for meg heller. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, og vi er i bevegelse. Livet mitt har ikke alltid sett slik ut, og jeg tror ikke det alltid kommer til å gjøre det for all fremtid heller. Dette vil forhåpentligvis være enda en fase av livet jeg ser tilbake på og tenker «Kudos for at du holdt ut! Du forstod ikke hva du klamret deg fast for, men visst faen var det verdt det.» 

Og det er vel det alt bunner ut i. Den deprimerende oversikten over januar, skamfølelsen over å ikke være som alle andre, å være åpen om det i bloggform selv om jeg er anonym og per definisjon ikke åpen. Jeg har et håp om at det blir bedre. Samme hvor kjip 2018 har vært til nå; det er strengt tatt fantastisk sammenliknet med barneårene. Det er ingen som skader meg nå, selv om det oppleves slik under et flashback.

Jeg står fritt til å isolere meg når jeg trenger det, og burde ikke skamme meg over det. Like lite som jeg burde føle skam den dagen behovet går over, og jeg åpner ytterdøren og hilser på naboene igjen. Vi blir liksom ikke helt fortrolige, annerledesheten og jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s