«Så, hvorfor anmeldte du det ikke?»
Det spørsmålet gjør meg skikkelig stresset. Det oser av mistro og skepsis, og det minner meg på hvor mislykket jeg er. Jeg anmeldte ikke, fordi jeg regnet med å ikke bli trodd.
Min «utdannelse» begrenser seg til grunnskolen. Det var umulig for meg å ta videregående på grunn av helsetilstanden min, men jeg forstod ikke den gangen at det var psykiske problemer som var årsaken. Jeg trodde jeg var dum. Rett og slett mindre intelligent.
Det er ikke uvanlig å oppfatte seg selv som dum, jeg tror nok alle føler seg slik en gang i blant, men jeg var helt overbevist om at det var sånn. I alle år hadde jeg blitt fortalt hjemme at jeg var dum, at jeg ikke fikk til noe, at jeg aldri kom til å klare noe, at verden ville vært et bedre sted om jeg ble borte. Og når du er liten, så tror du på foreldrene dine. Du tror på alt de sier, selv om kroppen din – instinktet ditt – sier deg at det de sier er feil.
Til slutt er man så hjernevasket at det ikke går an å bli kvitt de tankene. Det har blitt en sannheten for meg, jeg ER dum. En liten digresjon: En nevropsykolog klarte for mange år siden å overbevise meg om å ta en test hos Mensa Norge. Ikke fordi han mistenkte at jeg var et geni, men fordi han mente jeg ville få det bedre om noen uten kjennskap til meg og min historie fortalte meg at jeg ikke var så dum som jeg trodde.
Resultatet av A-testen var 129. Det er kanskje unødvendig å si at jeg ikke trodde dem? Hadde det vært 99, så ville jeg slukt det rått og vært glad og fornøyd over å være smartere enn jeg trodde jeg var, men 129? Kom an! Det var åpenbart feil. Jeg tenkte de hadde blandet mitt resultat med noen andres, kanskje noen med samme navn. Så jeg valgte å ta B-testen for å få rettet opp i misforståelsen. Der scoret jeg 127. Det er som sagt noen år siden nå, og jeg har fremdeles ikke helt tatt innover meg at det kan være riktig, for jeg er jo dum.
Kanskje det at jeg ikke tror testresultatet, ironisk nok, gir meg rett i at jeg er litt dum? 😉
Men tilbake til dette med troverdighet.
Jeg har foreldre med flere år på universitet bak seg, den ene tok attpåtil en doktorgrad mens vi barna var små. De har hatt roller og verv som gjorde dem «viktige». De fikk mye respekt fra andre mennesker. Og de var på toppen av det hele aktive i en menighet. «Alle» vet jo at kristne folk oppfører seg eksemplarisk mot barna, eller hva? Så lenge fasaden er god, er allting godt.
De har brukt hele livet på å bygge opp et nettverk av mennesker med makt. Uansett hvilket fagområde de har behov for å hente litt ekspertise fra, så kjenner de noen som enten kan bistå dem, eller har kontakter som kan gjøre det. Slike folk kan trekke i tråder, og de gjør det velvillig.
Så har du meg, da. Ingen mastergrad her i gården, akkurat. Ikke så mye som et klassebilde fra videregående har jeg. Jeg ble ufør noen uker på «feil side» av 26, og jeg har aldri vært i jobb. Jeg må klare meg resten av livet på (i skrivende stund) omlag 232.212,- i året. Jeg har en dissosiativ lidelse, PTSD, reaktiv tilknytningsforstyrrelse og spiseforstyrrelse. Graver de nok, finner de helt sikkert flere diagnoser. 🙄
Som barn løy jeg mye. Jeg løy for å skjule hva som foregikk hjemme, fordi jeg ble truet med juling om jeg sa noe. Da jeg ble eldre truet foreldrene mine med å ta livet av kjæledyret mitt. Da det døde, var det mine søsken som stod for tur. Jeg var livredd for å miste dem! Og jeg løy. Etter en stund tror jeg at løgnene gikk fra å skulle skjule noe, til å bli en måte å rette oppmerksomheten mot hjemmet. Litt sånn «Om jeg lyver nok, så skjønner sikkert noen at noe er galt, og så blir vi reddet.»
Spoiler alert. Det skjedde ikke. På 80- og 90-tallet var det sånn at barn som oppførte seg vanskelig ble stemplet som problembarn. Og det var naturligvis barnet som var problemet, ikke omgivelsene. Så det første lærere og andre foreldre gjorde, var selvfølgelig å ringe hjem til mine foreldre for å fortelle hvor fæl jeg var. Det var aldri noen som koblet at ting ikke var som det skulle være hjemme hos oss.
Poenget er; det finnes en halv by med mennesker som kan vitne om at jeg løy som barn, at jeg var «vanskelig» og at foreldrene mine gjorde så godt de kunne. Jeg frykter at det ikke er en eneste en av dem som klarer å koble oppførselen min den gangen, med det de kanskje har lært eller lest i senere år om misbrukte barn, traumatiserte barn, eller manipulerende og kalkulerende overgripere.
Om jeg gjør opp «regnskapet» og ser på alt som taler for dem og mot meg hva troverdighet angår, så kan enhver idiot se at jeg ikke har sjans. Jeg klarer rett og slett ikke holde ut det å ikke bli trodd, enten det er politiet, menneskene jeg kjente den gangen, eller vilt fremmede som skumleser en eventuell artikkel om saken i lokalavisen.
Å se hvordan (voldtektsmenns- og overgriperes) forsvarere oppfører seg i media og i retten mot ofre, er så skremmende å tenke på at jeg begynner å gråte. Jeg er ikke sterk nok til å ta den kampen, selv om jeg vet det var flere barn som ble utsatt for det foreldrene mine gjorde, og kanskje én av de barna ville stått frem og bekreftet deler av min versjon. Det finnes i teorien fotografiske bevis for noe av det som ble gjort mot meg, men det blir vanskelig å finne nå.
Etter mye om og men så kuttet jeg kontakten med foreldrene mine i voksen alder. Jeg har aldri møtt noen forståelse for avgjørelsen min, kanskje først og fremst fordi jeg ikke har ønsket å fortelle detaljert om årsaken til at jeg brøt helt. Psykologen min forstår hvorfor, og hun støtter meg i at det var en riktig avgjørelse for meg. Jeg hadde faktisk ikke vært i live i dag om jeg ikke hadde klart å gjøre det.
Med bakgrunn i denne korte oppsummeringen av livet mitt og troverdigheten min, ville du trodd meg, det lille barnet som løy så mye, og den voksne med alle diagnosene, om du hørte min versjon i retten? Eller ville du valgt å tro på de vellykkede foreldrene, som fortalte om kampen for å gi barna en god oppvekst, for så å «takkes» ved å bli brutt kontakten med. Jeg synes jeg hører dem… «Hva slags menneske ville gjøre noe så ondskapsfullt mot sine foreldre?»
Hvorpå svaret mitt inni meg er: «Et menneske som ble utsatt for fysisk og psykisk mishandling og tortur av foreldrene. Som ble nedverdiget, truet, ignorert, latterliggjort og banket opp gjennom en hel barndom. Sånne mennesker bryter kontakten med foreldrene.»
Men jeg ville aldri klart å si de ordene høyt. Derfor blogger jeg.
DIEversity 