Dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har jo ikke noe ønske om å forklare alt for dem som ikke har noe med det. Ramser jeg opp diagnosene for noen med litt innsikt, får de vite alt for mye om meg.
Folk har fått det for seg at jeg har angst eller er deprimert, eller kanskje begge deler. Men hva svarer man til det? Jeg kan jo ikke si nei, for det er løgn. Angst og depresjon er definitivt en del av livet mitt. Samtidig føles det feil å si ja også, for det «rettferdiggjør» ikke alle plagene, alt som gjør at jeg oppfattes som annerledes eller litt rar, eller det faktum at jeg er ufør. Et annet problem ved svare ja, er alle anekdotene. «Tanta til naboen til NN har angst, og for henne hjelper det å gå tur hver dag.» Så fint for tanta, men det reparerer ikke en traumatisk oppvekst. 🙄
Dette blir litt som når mennesker som sliter psykisk velger å skylde på «vondt i ryggen» når folk spør hvorfor de er sykemeldt eller uføre. Ikke at de har noe med hva som feiler andre, men når man først velger å lyve så gjør det troverdig. Det blir for dumt å klage på ryggsmerter når du samtidig klarer å male huset og hjelpe noen å flytte; alle får med seg at noe skurrer, og det bidrar til myten om at det går an å «fake» seg til uføretrygd. At en person med angst eller depresjon er i fysisk aktivitet, er derimot ikke rart i det hele tatt. For dem kan aktivitet hjelpe på. (Merk: Kan.)
Jeg er veldig konfliktsky og tør ikke si til folk at de ikke har noe med det. Derfor ender jeg som regel opp med et usammenhengende og lite oppklarende Ja, jo, det er for så vidt angst og depresjon også, men det er samtidig mye mer enn bare det. Det er vanskelig å forklare, for sier jeg litt så må jeg si alt, og det passer litt dårlig nå.
Det får meg til å føle meg dum, og jeg tror rundt grøten-snakket mitt er like forvirrende for folk som når andre bortforklarer psykiske problemer med vond rygg. Beklager at jeg medvirker til stigmaet. 
DIEversity 