Hvorfor jeg valgte å blogge

Dette er min første blogg. Jeg er ikke spesielt flink til å ordlegge meg, så det kan være dette får en brå slutt, men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Som jeg er så vidt innom på siden intro, så fikk jeg nylig diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Det er veldig forvirrende for meg å oppdage hva det går ut på, og jeg føler et stort behov for å lufte tankene mer enn den ukentlige timen hos psykologen.

Jeg har tidligere skrevet dagbok, men når jeg kun skriver for meg selv har jeg en tendens til å bruke mange forkortelser og stikkord. Det gir kanskje mening der og da, men når man ser tilbake på det noen år senere må man nok være kryptolog for at ordene skal gi mening. Denne uoversiktlige og skremmende fasen tror jeg er fin å dokumentere, slik at jeg kan bla meg tilbake når jeg en dag i fremtiden føler at progresjonen har stagnert, og jeg lurer på om terapi egentlig er verdt det. For den dagen kommer. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

For meg er anonymiteten viktig. Det gjør at jeg ikke trenger å sensurere meg selv i like stor grad, og jeg risikerer ikke at naboer eller frisøren stiller meg spørsmål en dag jeg ikke er sterk nok til å snakke om det. Det handler om en opplevelse av kontroll. Om det skulle komme spørsmål her inne, kan jeg velge å svare på det når jeg har overskudd til det.

Det samme gjelder blogginnleggene. De kan jeg skrive på relativt gode dager, og publisere temmelig jevnt og trutt selv om jeg ikke orker å slå på mac’n en uke. Helt til jeg har hatt så mange dårlige dager på rad at jeg går tom… det kommer nok til å skje innimellom. Heldigvis for meg er ikke selvfølelsen min linket til sidevisninger, likes og kommentarer. 🙄

Bortsett fra å legge press på meg selv for å skrive hele ord og setninger, tror jeg blogging kan være med på å gi hverdagen min en slags struktur. Dagene har lett for å gli over i hverandre når man ikke har en jobb å gå til, så man får ta med seg det man får, for å si det sånn.

Innholdet i bloggen vil bli sentrert rundt hverdagslige utfordringer, samt diagnosene mine, som ut over den nevnte dissosiative lidelsen, er PTSD og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og for å toppe det hele; en spiseforstyrrelse.

Det er nok å ta av fra min private Pandoras eske, så jeg overlater blogging om dagens outfit og botox til dem som er opptatt av sånt. ⛔️

Men kjernen i det hele, hvorfor jeg valgte blogg som metode, tror jeg handler om et behov for å bli hørt. Jeg trenger å bli lyttet til, fordi i mine drøyt 30 år på kloden er det kun psykologen min som virkelig har hørt hva jeg har sagt. Og hun har ikke vært i livet mitt alt for lenge.

Helt fra jeg var liten har jeg vært vant til at det jeg har å si, det jeg har behov for å sette ord på, ikke er verdt å lytte til. Jeg tror (og håper) bloggen kan bli min måte å finne en stemme på, rett og slett.