Jeg fikk dette spørsmålet for noen få år tilbake. Vedkommende, som forøvrig ikke jobbet i psykiatrien, mente det var helt utrolig at noen kan gå rundt og bære på en slik hemmelighet i flere tiår.
H*n: – «Det er ikke til å holde ut, en sånn hemmelighet.»
Meg: – «Jo.»
H*n: – «Jo?»
Meg: – «Når du aldri har hørt noen, barn eller voksne, snakke om slike ting, så vet du ikke at det er et alternativ å fortelle. Da holder man helt kjeft fordi man tror man må.»
Etter en lengre samtale kom vedkommende atter en gang tilbake til kjernen i undringen.
H*n: – «Men hvorfor fortalte du aldri noe?»
Meg: – «Ingen spurte.»
Så enkelt, så vanskelig. Det lille barnet jeg en gang var fikk aldri spørsmål når noe skurret, og det var heller ingen som informerte om overgrep, grenser, rett og galt. Ikke i 1. klasse, ikke i 9. klasse. Heldigvis har tidene forandret seg.
Jeg vet ikke hva jussen sier om saken, men for meg som var i den situasjonen som liten, har jeg et instendig håp: Ikke spør barnet du er bekymret for «Er noen slemme med deg?» Det første barnet tenker på da, er å ha blitt sendt på rommet uten å få se barne-tv, eller at en jevnaldrende i barnehagen har lugget barnet. Vær konkret, men ikke for detaljert.
Kanskje har barnet blitt fortalt at det som skjer er alt annet enn «slemt». Slik var det i alle fall for meg. Jeg ble fortalt at jeg var født for å tilfredsstille andre, og ord som «straff, slem, vondt, tvang» og lignende, var aldri i bruk i de situasjonene.
Det slår meg fremdeles ikke at det de gjorde var slemt. Og jeg har passert 30 år. Når psykologen beskriver hva hun tenker om mennesker som gjør slikt mot barn, så føles det veldig fremmed for meg. Jeg føler ofte for å ta de voksne som gjorde dette i forsvar når hun kaller handlingene ondskapsfulle.
Men, jeg forstår i det minste at en slik tankegang, og det at jeg fortsatt omtaler overgriperne som «de voksne som gjorde dette», betyr at jeg har langt, veldig langt, igjen.
DIEversity 