I går avsluttet jeg med unngåelsesatferden, nærmere bestemt å unngå mennesker. Jeg har aldri hatt noen i livet mitt jeg vil karakterisere som venner, jeg har alltid vært nøye med å holde alle på litt avstand. Jeg har mange bekjente og folk jeg nikker til på butikken, men ingen jeg inviterer hjem eller blir invitert til.
Det høres kanskje trist ut for folk med en trygg oppvekst, men jeg liker å ha det slik. Det føles tryggest, som om jeg har kontroll. Jeg har aldri vært flink på dette med å bygge relasjoner, det var en enorm barriere å bryte da jeg måtte gå til psykolog. Det har blitt en nær relasjon, men det er samtidig en avstand der. Hun er profesjonell, vi kan ikke omgås privat, og selv om jeg er er mer åpen og ærlig med henne enn jeg har vært med samtlige mennesker jeg har møtt i livet til nå – til sammen, så føles det ikke like truende som om jeg skulle invitert en av mine perifere bekjente hjem på kaffe.
Jeg liker ikke å ha folk hjemme hos meg. Det er viktig for meg at de grensene respekteres. Å få installert ny strømmåler, ha en vaktmester innom for å hjelpe til om noe skal ordnes, osv, det tapper meg så for krefter at jeg blir sengeliggende i et par uker etterpå. «Et par uker» som i ca 14 dager, altså. Det er ikke bare en talemåte, eller en overdrivelse. Så dét unngår jeg i det lengste.
Den indre verdenen min er veldig viktig for meg. Det er kanskje derfor jeg ikke føler et behov for å delta i den ytre? Det ser ut til å plage psykologen at jeg isolerer meg, men hun skal ikke leve mitt liv. Så lenge jeg er fornøyd med det, er det vel greit? Hadde jeg følt meg ensom, kunne jeg bare tatt en tur til Frivillighetssentralen eller blitt besøksvenn. Enn så lenge har jeg ikke det behovet, men jeg er forberedt på at det kan endre seg på sikt etter hvert som vi kommer lengre inn i den tunge terapijobbingen.
Min psykolog har brukt mye psykoedukativ tilnærming. Hun forklarer teorien for meg, og hjelper meg å se det i sammenheng med hvordan det oppleves og føles. Noen ganger kan det bli for nært og truende å høre henne fortelle meg mine «hemmeligheter» som jeg ikke har delt med noen, men samtidig er det godt å endelig bli sett.
Delpersoner fører til mye forvirring, bortforklaring, panikk, oppgitthet og undring for den relativt velfungerende voksne jeg. Det har vært episoder for mange år siden hvor jeg i fullt alvor trodde jeg enten var dement eller tilbakestående, så å få en forklaring og knagger å henge all galskapen på, gjorde veldig godt!
Jeg er ikke «gal», jeg forsøker bare å håndtere noe veldig vondt og vanskelig som noen gjorde mot meg.
Håper å bli så hel en dag at jeg kan tåle hele meg, med alt det innebærer.
DIEversity 
Fler spørsmål. Hvor mange lesere har du? Tror du foreldrene dine kjenner igjen historien?
LikerLiker
Siden oppstarten 23/1 i år har jeg hatt 9 unike lesere pr dag i snitt. Noen dager er det 0, en dag var det 112.
Jeg tror ikke foreldrene mine har interesse av å lese en slik blogg. Om de likevel skulle snuble inn hit av ulike årsaker, så skriver jeg vagt nok til at det nok er flere foreldre der ute som blir nervøse for at det er nettopp deres barn som har begynt å sette ord på hva som skjedde i barndommen.
LikerLiker
Har studier i blant annet psykologi, men må innrømme at jeg dessverre ikke kjenner svært mye til lidelsen. Jeg har lest litt av det du har skrevet her nå, og må si at jeg er svært imponert over hvor godt, kunnskapsrikt og innsiktsfullt du skriver, og hvor klart bilde du klarer å gi av hvordan det er å leve med dette.
LikerLiker
Takk. 🙂 Når jeg har vært innlagt på DPS har det alltid vært noen nye blant miljøpersonalet som trenger et «foredrag» fra en av psykologene, så jeg har inntrykk av at det er en diagnose som knapt nevnes i de ulike utdannelsene. Det er jo forståelig at de ikke bruker mye tid på å lære bort noe som studentene kanskje aldri vil få bruk for, samtidig er det viktig for oss med en dissosiativ lidelse at de som skal ta vare på oss forstår at f.eks. dette med barnedelene er reelt.
LikerLiker