Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1

Det gikk med litt tid til å finne ut i hvilken ende jeg skal starte å beskrive dette, for det er så mange løse tråder. Jeg landet på innfallsmetoden. Se på det som en smakebit på kaoset inni meg. 🙂

Alle mennesker har ulike roller de «ikler seg» i ulike situasjoner. Du oppfører deg forskjellig etter hvilken situasjon du er i. Du viser ikke samme siden av deg selv når du besøker bestemor, er på jobb eller når du er på fylla med venner. Håper jeg. Men alle rollene, eller delene om du vil, vet og husker hva de andre gjør og sier. For oss som har en dissosiativ lidelse er det ikke slik.

Ved dissosiative lidelser lagres ikke de traumatiske minnene som et helt minne, men det er fragmentert i tanke, følelse, syns- og hørselsinntrykk, mening, lukt, handling osv. Intense følelser er vanskelige å håndtere, man går helt i «frys». For meg betyr det at en av delpersonene tar over skuta.

Det er en overlevelsesmekanisme, men delpersonene tar aldri over der det kan være farlig for andre at den voksne jeg ikke har kontroll. De ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv, en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. Jeg hadde nok blitt fullstendig ødelagt mentalt om jeg skulle tatt innover meg alt som skjedde.

Én del er veldig sint, sannsynligvis fordi jeg ikke kunne uttrykke sinne da jeg var liten, i hvert fall ikke i de vonde situasjonene. En annen del er veldig redd, og ganske liten. En er lystig og nysgjerrig, en er destruktiv, en bare kjefter på de andre. Det er en som er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. Dette høres rart og fjernt ut, men det er vanskelig å forklare det på en annen måte. En del er veldig sosial og prater med folk på kollektivtrafikken og i butikken, oppsøker gjerne folkemengder og melder seg på aktiviteter. En er bitteliten og liker å fikle med ting, sortere ting etter farger eller størrelse, også er hun glad i å fargelegge, men tegner utenfor strekene i tegneboken, omtrent slik.

Noen av delene kan snakke, noen agerer bare på følelsene, andre igjen er helt tause. Én trenger masse trøst. Noen deler har behov for å bestemme selv, å ha kontroll. Andre blir urolige av å måtte ta avgjørelser. Jeg har ikke hatt diagnosen så lenge, så jeg er foreløpig ikke klar over om noen av disse krysser over i hverandre. Altså, om den ene er både veldig sint, kjefter på de andre og trenger trøst.

Når en del tar over, blir den voksne jeg «borte». Det kan minne litt om å dagdrømme, bare at jeg ikke kan bringes tilbake ved å snakkes til eller dultes borti. Den bitte lille delen tar fort over om jeg går forbi Panduro eller TGR. Den elsker slikt dilldall som selges der, og jeg ender opp med å finne bæreposer med ting jeg ikke trenger når den voksne jeg kommer tilbake. Det er kanskje unødvendig å påpeke at jeg bruker en del penger jeg ikke har?

Noen har ulike navn på delpersonene, kanskje har de forskjellig håndskrift og dialekt. Mine har ulike interesser. Om man er i utdanning kan én av delene «ta seg av» den biten, men ulempen er jo at man ikke har tilgang til det man har lært når den voksne jeg er i førersetet.

 

pre puzzle
Mange deler, et evig kaos. Foto: pxhere.com

 

Terapien skal få alle delene til å «snakke sammen», de skal bli én. Den voksne meg. Jeg har lest om andre i samme situasjon, som har brukt fra 7-8 år til over 15. Det er lang tid og mye slit, men da vil jeg bare være så vidt over halvveis i livet. Det er det vel verdt?

Jeg hører ikke delene snakke sammen slik som jeg hører mennesker snakke når jeg går gjennom et kjøpesenter, men jeg «hører» dem slik jeg hører min egen indre stemme, nesten som tanker, bare at de er påtrengende og ikke kan ignoreres ved å distrahere meg selv.

Om man bærer på for mye mentalt, slår kroppen av funksjoner. Armene kan svikte, hele kroppen kan føles lammet, man kan bli svimmel, osv. Dersom man fortsetter å koble ut deler av seg selv når faren er over, har man en dissosiativ lidelse.

Når man opplever «unormale» situasjoner som barn, lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve på. Mange som meg blir fort stemplet med personlighetsforstyrrelse. Jeg var heldig som kom til en psykolog som hadde erfaring med traumatiserte pasienter. Det kan godt være man kan ha både dissosiativ lidelse og en personlighetsforstyrrelse, det vet jeg ikke, men veldig mange med dissosiative lidelser blir feildiagnostisert.

Det er endel symptomer som kan gli over i andre sykdommer, som dette med voldsomme svingninger i følelsene – hvor jeg er «nøytral» det ene øyeblikket, for å hulke utrøstelig 10 sekunder senere. Da har man visstnok bipolar lidelse. Eller dette med å slite veldig med hukommelse og konsentrasjon – da har man ADHD. Flashbacks har vært forvekslet med Schizofreni. Derfor er det viktig å bli møtt av fagfolk som gjør en grundig utredning. Traumepasienter uten dissosiasjon, trenger en helt annen behandling enn traumepasienter med dissosiasjon. Det er mange som ikke har blitt fanget opp, og gått i behandling i mange år uten å bli bedre, fordi behandlerne ikke har fanget opp at pasientene dissosierte.

Da jeg skrev forrige avsnitt kom jeg plutselig på at jeg praktisk talt siterte en artikkel jeg leste hos sykepleien.no for en stund siden. Når traumer straffes med en diagnose. For å bruke Linda Øyes ord, så var vi «barn som kjempet og slåss på måter barn skal slippe å kjempe». Nå trenger vi omsorg.

Dissosiativ lidelse for meg, innebærer periodevis selvskading, kronisk angst og depresjon, daglige flashbacks, hodepine, indre «stemmer», amnesi, sterke smerter i kroppen, hukommelsestap, å innimellom være suicidal og spiseforstyrret. Jeg svinger mellom å ikke spise en periode, og å overspise og kaste opp den neste perioden. Kroppen blir veldig sliten av det, det er ikke mye energi å gå på. Bokstavelig talt.

At jeg har hukommelsestap betyr at jeg kan gjøre og si ting jeg ikke husker å ha gjort og sagt. I tillegg kan smaks- og luktesansen kan endre seg, og jeg liker/liker ikke enkelte matvarer alt etter hvilken av delene som leker sjef. Jeg glemmer ord og snubler i setninger, og bruker penger jeg ikke har. En annen stor og viktig del av meg er unngåelsesatferden. Både ting jeg vet kan virke triggende, som skrekkfilmer eller en bestemt lukt, men også mennesker.

Det skal jeg fortelle mer om i morgen.

Del 2.

 

4 kommentarer om “Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1

  1. Jeg har spørsmål. Kan du være i et forhold? Kan du ha unger? Hvordan holder ungeer ut å vokse opp sånn som du gjorde? Hvorfor skriver du ikke hverdag?

    Liker

    1. På et generelt grunnlag er svaret ja, jeg kan være i et forhold. (Men akkurat nå er det vanskelig.) Jeg skal skrive et innlegg om det med å ha barn en annen gang, det er mye å favne.

      Hvordan barn holder ut det livet jeg levde, det får du svar på her: https://dieversity.net/2018/02/17/ordliste/ (se deler/delpersoner)

      Jeg kunne skrevet en hel roman hver eneste dag om døgnet hadde nok timer OG jeg hadde energi til det, for det mangler ikke på materiale oppi hodet mitt. Men jeg er dårlig, og det er begrenset hva jeg får til. Planen var å ha et snitt på to innlegg i uken, så jeg er foran skjema. Det kommer nok i rykk og napp fremover, nå som jeg sliter mer enn jeg pleier. Om det er kjedelig å stikke innom uten å finne nye innlegg, kan du fylle inn mailadressen nederst i kolonnen til høyre, så får du mail når jeg skriver noe. 🙂

      Liker

      1. Jeg fant deg på FB. Du har ikke postet alle innleggene der, så jeg. Ikke at det gjør noe, de er jo her hehe. Er det dyrt å lage sponset innlegg der?

        Liker

      2. Man bestemmer et beløp man vil bruke, for eksempel 50 kroner, og så kan man velge hvem man ønsker å nå. Det er mulig å være veldig spesifikk, både på utdanningsnivå, interesser, bosted (land, fylke eller by), familieforhold, kjønn, alder, yrke, politisk ståsted, hvor aktive de er på Facebook, om de bruker nettbrett, mobil eller pc, m.m. (Skremmende hvor mye Facebook vet om oss!) Det er også mulig å ekskludere folk ut i fra de samme kriteriene. I teorien kunne jeg promotert et innlegg hvor jeg skrev detaljer fra oppveksten bare foreldrene mine og jeg kjenner til, og velge å vise det for folk på deres alder, i deres by, med deres utdanningsnivå, og vært rimelig sikker på at de hadde fått det med seg. En ubehagelig tanke.

        Og så velger man hvor lenge innlegget skal promoteres. Men det er ikke sikkert at innlegget vises til så mange man håpet på eller fikk forespeilet. Jo mer spesifikk man er angående demografi, jo færre folk er det å velge blant. Man får en fortløpende oppdatering over hvor mange som har fått vist innlegget, hvor mange som har reagert (likt, delt, trykket på linken, valgt å skjule alle innlegg fra avsender), og hvor mye av beløpet som er brukt. Om ikke innlegget vises mange nok ganger i løpet av den gitte perioden, trekkes ikke hele beløpet man var villig til å bruke.

        Jeg har ikke betalt en krone for promoteringen, jeg fikk en kode etter å ha svart på en brukerundersøkelse på et annet nettsted. Den kunne sikkert brukes i et spill inne på Facebook, når jeg tenker meg om. Men, i og med at jeg har en egen side der inne, foreslår de allerede promotering av innlegg. Det var derfor jeg valgte den løsningen, fordi jeg er lett påvirkelig. 😀

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s