Dette er min første blogg. Jeg er ikke spesielt flink til å ordlegge meg, så det kan være dette får en brå slutt, men jeg tenkte det var verdt et forsøk.
Som jeg er så vidt innom på siden intro, så fikk jeg nylig diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Det er veldig forvirrende for meg å oppdage hva det går ut på, og jeg føler et stort behov for å lufte tankene mer enn den ukentlige timen hos psykologen.
Jeg har tidligere skrevet dagbok, men når jeg kun skriver for meg selv har jeg en tendens til å bruke mange forkortelser og stikkord. Det gir kanskje mening der og da, men når man ser tilbake på det noen år senere må man nok være kryptolog for at ordene skal gi mening. Denne uoversiktlige og skremmende fasen tror jeg er fin å dokumentere, slik at jeg kan bla meg tilbake når jeg en dag i fremtiden føler at progresjonen har stagnert, og jeg lurer på om terapi egentlig er verdt det. For den dagen kommer. Såpass godt kjenner jeg meg selv.
For meg er anonymiteten viktig. Det gjør at jeg ikke trenger å sensurere meg selv i like stor grad, og jeg risikerer ikke at naboer eller frisøren stiller meg spørsmål en dag jeg ikke er sterk nok til å snakke om det. Det handler om en opplevelse av kontroll. Om det skulle komme spørsmål her inne, kan jeg velge å svare på det når jeg har overskudd til det.
Det samme gjelder blogginnleggene. De kan jeg skrive på relativt gode dager, og publisere temmelig jevnt og trutt selv om jeg ikke orker å slå på mac’n en uke. Helt til jeg har hatt så mange dårlige dager på rad at jeg går tom… det kommer nok til å skje innimellom. Heldigvis for meg er ikke selvfølelsen min linket til sidevisninger, likes og kommentarer. 🙄
Bortsett fra å legge press på meg selv for å skrive hele ord og setninger, tror jeg blogging kan være med på å gi hverdagen min en slags struktur. Dagene har lett for å gli over i hverandre når man ikke har en jobb å gå til, så man får ta med seg det man får, for å si det sånn.
Innholdet i bloggen vil bli sentrert rundt hverdagslige utfordringer, samt diagnosene mine, som ut over den nevnte dissosiative lidelsen, er PTSD og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og for å toppe det hele; en spiseforstyrrelse.
Det er nok å ta av fra min private Pandoras eske, så jeg overlater blogging om dagens outfit og botox til dem som er opptatt av sånt. ⛔️
Men kjernen i det hele, hvorfor jeg valgte blogg som metode, tror jeg handler om et behov for å bli hørt. Jeg trenger å bli lyttet til, fordi i mine drøyt 30 år på kloden er det kun psykologen min som virkelig har hørt hva jeg har sagt. Og hun har ikke vært i livet mitt alt for lenge.
Helt fra jeg var liten har jeg vært vant til at det jeg har å si, det jeg har behov for å sette ord på, ikke er verdt å lytte til. Jeg tror (og håper) bloggen kan bli min måte å finne en stemme på, rett og slett.
Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.
Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.
Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.
Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.
Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.
At vår familie var akkurat som alle andre familier.
Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært så ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.
Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.
Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.
Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.
Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.
Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.
Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.
PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».
Jeg fikk dette spørsmålet for noen få år tilbake. Vedkommende, som forøvrig ikke jobbet i psykiatrien, mente det var helt utrolig at noen kan gå rundt og bære på en slik hemmelighet i flere tiår.
H*n: – «Det er ikke til å holde ut, en sånn hemmelighet.»
Meg: – «Jo.»
H*n: – «Jo?»
Meg: – «Når du aldri har hørt noen, barn eller voksne, snakke om slike ting, så vet du ikke at det er et alternativ å fortelle. Da holder man helt kjeft fordi man tror man må.»
Etter en lengre samtale kom vedkommende atter en gang tilbake til kjernen i undringen.
H*n: – «Men hvorfor fortalte du aldri noe?»
Meg: – «Ingen spurte.»
Så enkelt, så vanskelig. Det lille barnet jeg en gang var fikk aldri spørsmål når noe skurret, og det var heller ingen som informerte om overgrep, grenser, rett og galt. Ikke i 1. klasse, ikke i 9. klasse. Heldigvis har tidene forandret seg.
Jeg vet ikke hva jussen sier om saken, men for meg som var i den situasjonen som liten, har jeg et instendig håp: Ikke spør barnet du er bekymret for «Er noen slemme med deg?» Det første barnet tenker på da, er å ha blitt sendt på rommet uten å få se barne-tv, eller at en jevnaldrende i barnehagen har lugget barnet. Vær konkret, men ikke for detaljert.
Kanskje har barnet blitt fortalt at det som skjer er alt annet enn «slemt». Slik var det i alle fall for meg. Jeg ble fortalt at jeg var født for å tilfredsstille andre, og ord som «straff, slem, vondt, tvang» og lignende, var aldri i bruk i de situasjonene.
Det slår meg fremdeles ikke at det de gjorde var slemt. Og jeg har passert 30 år. Når psykologen beskriver hva hun tenker om mennesker som gjør slikt mot barn, så føles det veldig fremmed for meg. Jeg føler ofte for å ta de voksne som gjorde dette i forsvar når hun kaller handlingene ondskapsfulle.
Men, jeg forstår i det minste at en slik tankegang, og det at jeg fortsatt omtaler overgriperne som «de voksne som gjorde dette», betyr at jeg har langt, veldig langt, igjen.
I går avsluttet jeg med unngåelsesatferden, nærmere bestemt å unngå mennesker. Jeg har aldri hatt noen i livet mitt jeg vil karakterisere som venner, jeg har alltid vært nøye med å holde alle på litt avstand. Jeg har mange bekjente og folk jeg nikker til på butikken, men ingen jeg inviterer hjem eller blir invitert til.
Det høres kanskje trist ut for folk med en trygg oppvekst, men jeg liker å ha det slik. Det føles tryggest, som om jeg har kontroll. Jeg har aldri vært flink på dette med å bygge relasjoner, det var en enorm barriere å bryte da jeg måtte gå til psykolog. Det har blitt en nær relasjon, men det er samtidig en avstand der. Hun er profesjonell, vi kan ikke omgås privat, og selv om jeg er er mer åpen og ærlig med henne enn jeg har vært med samtlige mennesker jeg har møtt i livet til nå – til sammen, så føles det ikke like truende som om jeg skulle invitert en av mine perifere bekjente hjem på kaffe.
Jeg liker ikke å ha folk hjemme hos meg. Det er viktig for meg at de grensene respekteres. Å få installert ny strømmåler, ha en vaktmester innom for å hjelpe til om noe skal ordnes, osv, det tapper meg så for krefter at jeg blir sengeliggende i et par uker etterpå. «Et par uker» som i ca 14 dager, altså. Det er ikke bare en talemåte, eller en overdrivelse. Så dét unngår jeg i det lengste.
Den indre verdenen min er veldig viktig for meg. Det er kanskje derfor jeg ikke føler et behov for å delta i den ytre? Det ser ut til å plage psykologen at jeg isolerer meg, men hun skal ikke leve mitt liv. Så lenge jeg er fornøyd med det, er det vel greit? Hadde jeg følt meg ensom, kunne jeg bare tatt en tur til Frivillighetssentralen eller blitt besøksvenn. Enn så lenge har jeg ikke det behovet, men jeg er forberedt på at det kan endre seg på sikt etter hvert som vi kommer lengre inn i den tunge terapijobbingen.
Min psykolog har brukt mye psykoedukativ tilnærming. Hun forklarer teorien for meg, og hjelper meg å se det i sammenheng med hvordan det oppleves og føles. Noen ganger kan det bli for nært og truende å høre henne fortelle meg mine «hemmeligheter» som jeg ikke har delt med noen, men samtidig er det godt å endelig bli sett.
Delpersoner fører til mye forvirring, bortforklaring, panikk, oppgitthet og undring for den relativt velfungerende voksne jeg. Det har vært episoder for mange år siden hvor jeg i fullt alvor trodde jeg enten var dement eller tilbakestående, så å få en forklaring og knagger å henge all galskapen på, gjorde veldig godt!
Jeg er ikke «gal», jeg forsøker bare å håndtere noe veldig vondt og vanskelig som noen gjorde mot meg.
Håper å bli så hel en dag at jeg kan tåle hele meg, med alt det innebærer.
Det gikk med litt tid til å finne ut i hvilken ende jeg skal starte å beskrive dette, for det er så mange løse tråder. Jeg landet på innfallsmetoden. Se på det som en smakebit på kaoset inni meg. 🙂
Alle mennesker har ulike roller de «ikler seg» i ulike situasjoner. Du oppfører deg forskjellig etter hvilken situasjon du er i. Du viser ikke samme siden av deg selv når du besøker bestemor, er på jobb eller når du er på fylla med venner. Håper jeg. Men alle rollene, eller delene om du vil, vet og husker hva de andre gjør og sier. For oss som har en dissosiativ lidelse er det ikke slik.
Ved dissosiative lidelser lagres ikke de traumatiske minnene som et helt minne, men det er fragmentert i tanke, følelse, syns- og hørselsinntrykk, mening, lukt, handling osv. Intense følelser er vanskelige å håndtere, man går helt i «frys». For meg betyr det at en av delpersonene tar over skuta.
Det er en overlevelsesmekanisme, men delpersonene tar aldri over der det kan være farlig for andre at den voksne jeg ikke har kontroll. De ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv, en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. Jeg hadde nok blitt fullstendig ødelagt mentalt om jeg skulle tatt innover meg alt som skjedde.
Én del er veldig sint, sannsynligvis fordi jeg ikke kunne uttrykke sinne da jeg var liten, i hvert fall ikke i de vonde situasjonene. En annen del er veldig redd, og ganske liten. En er lystig og nysgjerrig, en er destruktiv, en bare kjefter på de andre. Det er en som er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. Dette høres rart og fjernt ut, men det er vanskelig å forklare det på en annen måte. En del er veldig sosial og prater med folk på kollektivtrafikken og i butikken, oppsøker gjerne folkemengder og melder seg på aktiviteter. En er bitteliten og liker å fikle med ting, sortere ting etter farger eller størrelse, også er hun glad i å fargelegge, men tegner utenfor strekene i tegneboken, omtrent slik.
Noen av delene kan snakke, noen agerer bare på følelsene, andre igjen er helt tause. Én trenger masse trøst. Noen deler har behov for å bestemme selv, å ha kontroll. Andre blir urolige av å måtte ta avgjørelser. Jeg har ikke hatt diagnosen så lenge, så jeg er foreløpig ikke klar over om noen av disse krysser over i hverandre. Altså, om den ene er både veldig sint, kjefter på de andre og trenger trøst.
Når en del tar over, blir den voksne jeg «borte». Det kan minne litt om å dagdrømme, bare at jeg ikke kan bringes tilbake ved å snakkes til eller dultes borti. Den bitte lille delen tar fort over om jeg går forbi Panduro eller TGR. Den elsker slikt dilldall som selges der, og jeg ender opp med å finne bæreposer med ting jeg ikke trenger når den voksne jeg kommer tilbake. Det er kanskje unødvendig å påpeke at jeg bruker en del penger jeg ikke har?
Noen har ulike navn på delpersonene, kanskje har de forskjellig håndskrift og dialekt. Mine har ulike interesser. Om man er i utdanning kan én av delene «ta seg av» den biten, men ulempen er jo at man ikke har tilgang til det man har lært når den voksne jeg er i førersetet.
Terapien skal få alle delene til å «snakke sammen», de skal bli én. Den voksne meg. Jeg har lest om andre i samme situasjon, som har brukt fra 7-8 år til over 15. Det er lang tid og mye slit, men da vil jeg bare være så vidt over halvveis i livet. Det er det vel verdt?
Jeg hører ikke delene snakke sammen slik som jeg hører mennesker snakke når jeg går gjennom et kjøpesenter, men jeg «hører» dem slik jeg hører min egen indre stemme, nesten som tanker, bare at de er påtrengende og ikke kan ignoreres ved å distrahere meg selv.
Om man bærer på for mye mentalt, slår kroppen av funksjoner. Armene kan svikte, hele kroppen kan føles lammet, man kan bli svimmel, osv. Dersom man fortsetter å koble ut deler av seg selv når faren er over, har man en dissosiativ lidelse.
Når man opplever «unormale» situasjoner som barn, lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve på. Mange som meg blir fort stemplet med personlighetsforstyrrelse. Jeg var heldig som kom til en psykolog som hadde erfaring med traumatiserte pasienter. Det kan godt være man kan ha både dissosiativ lidelse og en personlighetsforstyrrelse, det vet jeg ikke, men veldig mange med dissosiative lidelser blir feildiagnostisert.
Det er endel symptomer som kan gli over i andre sykdommer, som dette med voldsomme svingninger i følelsene – hvor jeg er «nøytral» det ene øyeblikket, for å hulke utrøstelig 10 sekunder senere. Da har man visstnok bipolar lidelse. Eller dette med å slite veldig med hukommelse og konsentrasjon – da har man ADHD. Flashbacks har vært forvekslet med Schizofreni. Derfor er det viktig å bli møtt av fagfolk som gjør en grundig utredning. Traumepasienter uten dissosiasjon, trenger en helt annen behandling enn traumepasienter med dissosiasjon. Det er mange som ikke har blitt fanget opp, og gått i behandling i mange år uten å bli bedre, fordi behandlerne ikke har fanget opp at pasientene dissosierte.
Da jeg skrev forrige avsnitt kom jeg plutselig på at jeg praktisk talt siterte en artikkel jeg leste hos sykepleien.no for en stund siden. Når traumer straffes med en diagnose. For å bruke Linda Øyes ord, så var vi «barn som kjempet og slåss på måter barn skal slippe å kjempe». Nå trenger vi omsorg.
Dissosiativ lidelse for meg, innebærer periodevis selvskading, kronisk angst og depresjon, daglige flashbacks, hodepine, indre «stemmer», amnesi, sterke smerter i kroppen, hukommelsestap, å innimellom være suicidal og spiseforstyrret. Jeg svinger mellom å ikke spise en periode, og å overspise og kaste opp den neste perioden. Kroppen blir veldig sliten av det, det er ikke mye energi å gå på. Bokstavelig talt.
At jeg har hukommelsestap betyr at jeg kan gjøre og si ting jeg ikke husker å ha gjort og sagt. I tillegg kan smaks- og luktesansen kan endre seg, og jeg liker/liker ikke enkelte matvarer alt etter hvilken av delene som leker sjef. Jeg glemmer ord og snubler i setninger, og bruker penger jeg ikke har. En annen stor og viktig del av meg er unngåelsesatferden. Både ting jeg vet kan virke triggende, som skrekkfilmer eller en bestemt lukt, men også mennesker.
Jeg fikk et akutt behov for å skrive da jeg fikk forklart diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Kan ikke huske å ha kjent noe lignende da legen min stemplet meg med PTSD for mange år siden, men så er ikke den diagnosen spesielt myteomspunnet heller. En dissosiativ lidelse har for meg litt «freak show» over seg. Alle har spørsmål, alle vil ha en forklaring, ingen har hørt om det før.
For meg er det ikke fullt så mystisk, men det var derimot en svært sjokkerende opplevelse å få beskrevet så detaljert hvordan jeg oppfatter meg selv og mitt nåværende liv. Jeg er ikke vant til å bli forstått. På den ene siden er det absurd å vite at å være meger diagnosemateriale, men samtidig er det utrolig deilig å forstå bittelitt mer av meg selv.
Jeg skal forklare begrepene nærmere ved en annen anledning. Akkurat nå begynner byen å våkne til liv, så jeg skal gi opp prosjekt søvn, kle på meg, og ut og gå i snøen en liten stund.
DIEversity 